Norges Judoforbund

NJF tekst
Skriv ut artikkel

Dommerrapport fra Flandern Cup

Med SWOP Jr og NM Ind. i klart minne, så var de en fin oppkjøring til et av de større stevnene for cadets og juniorer i Europa. 800 utøvere fra ca 15 land går på 8 matter over to dageer.

Nabolaget til årets Flandern cup. FOTO: Harald Monsen

Nabolaget til årets Flandern cup.
FOTO: Harald Monsen

Flandern Cup 2014. FOTO: Harald Monsen

Flandern Cup 2014.
FOTO: Harald Monsen

For første gang sendte Judoregion Vest (JRV) 12 deltakere i en noe spisset gruppe, og for første gang ville regionstrener Neil Eckersley følge sin gruppe i en rimelig tøff konkurranse. Jessica Thiblin reiste som personlig trener for ca 7 stykker og Anne Hermansen var med som ”care coach”. Med på lasset dro også undertegnede som dommer.

Hvordan kommer man seg da til Lommel i Belgia, et slags midtpunkt i huttiheita. Hovedgruppen reiste via Frankfurt til Brüssel hvor de ble hentet med buss. Det gikk jo bra bortsett fra at de ble 5 timer forsinket p.g.a. uvær i Frankfurt.

Superindividualisten dommeren reiste via Amsterdam og derfra med tog via Antwerpen til Lommel. Enkelt og behagelig, ja bortsett fra et lite hikk på siste etappe med lokaltoget mellom Antwerpen og Lommel. Jeg talte på forhånd antall stasjoner der Lommel var stopp nr 6 etter byen Mol. I Mol ble toget stående litt lenger enn vanlig, men det tenkte jeg ikke videre over. På neste stopp gikk jeg av toget bare for å oppdage at det var ikke Lommel. Derimot hadde jeg havnet i noe som het Balen. Ja, hva gjør man nå? Jo, uten noen å spørre, da jeg var den eneste som gikk av toget, så har de flanderske statsbaner, eller hva de nå måtte hete, viselig slått opp timetabeller på stasjonen, og et tog i motsatt retning skulle gå til Mol bare en halvtime etter. Betryggende. En dame som også søkte tilflukt i samme venteskur kunne da fortelle at i Mol må man være oppmerksom på at man kobler fra den første vognen i togsettet, og den går til Lommel. Resten av toget går i en helt annen retning, blant annet til Balen. Kanskje de hadde informert over høyttaleren, men det var i så fall på et språk som jeg ikke oppfattet noe av.

Nåvel, bare én time forsinket forbarmet noen lokale ”lømler” (de heter kanskje ikke det, men dere forstår sikkert) seg over meg og kjørte meg like godt til hotellet. Myten om at lømlene er noen slabbedasker er herved tilbakevist.

Jeg hadde booket inn på det hotellet som ligger nærmest jernbanestasjonen, Lommel Plaza. Det viste seg at vertinnen var kona til en gammel dommerkollega, Albert Melotte, som jeg har dømt sammen med på flere internasjonale stevner. Det ble en meget hyggelig gjenforening.

Det som viste seg å være en strek i regningen var at resten av JRV-gjengen, sammen med alle tilreisende til judostevnet som overnattet i Lommel, lå en liten halvtimes gange fra min plass. Mitt valg var altså ikke optimalt, men koselig nok.

Albert kjørte meg til hallen neste morgen i god til før dommermøtet. Jeg talte 42 dommere hvorav vi var 7 som hadde internasjonal lisens. Philip Morren (B) var hoveddommer og Henk Plugge (NL) var en slags overkikador. De fleste dommerne var fra Belgia og Nederland, dessuten et par briter pluss undertegnede representant fra det kalde nord.

Følgende temaer ble tatt opp:

Jeg ble plassert på matte 8. Derfra fortonte den og de 7 andre arealene seg som en kortbaneflyplass nedover hallen. I tillegg må det ha vært 20 meter opp til veggen i hallen i min ende hvor det var salgsboder og kafè. Oppvarmingsarealet og veiingen var bak sekretariatet. En fjerdedel var ikke i bruk. Det var en rimelig diger hall.

Kamprekkefølgen var litt spesiell da de kjørte U18 G/J og U21 D på lørdagen og U15 G/J og U21 H på søndagen, sannsynligvis for å gjøre dagene noenlunde like lange. Det så ut til å funke.

De kjørte også innledende serier med 3-4 utøvere i hver pulje hvor de to beste gikk videre til 1/16- eller 1/8-finalene med enkel rekval. På den måten fikk alle minst 2 kamper. Et bra system når det er så mange deltakere.

Kvaliteten på utøverne var høy. Det viste både teknikkene og intensiteten i kampene. Av de 12 startende fra Norge, så var det bare 4 eller 5 som gikk videre fra innledende pulje. Neil var likevel fornøyd med det han så og noterte seg hva han må fokusere på framover.

Dømminga gikk bra. Vi var i perioder bare 4 dommere som rullerte på matta, og det var ganske travelt. Det var ingen audio-kommunikasjon med mattedommeren annet enn ved tegnspråk, hvilket ikke var optimalt.

Lørdagen var slutt i 16:30-tiden, og da passet det godt med en halvtimes spasertur hjem til hotellet.

Søndag morgen spaserte jeg tilbake til hallen og var klar for ny dyst. Henk var reist hjem og ble avløst av Franky De Moor, nok et hyggelig gjensyn. At de setter inn slike kanoner viser også at stevnet har en høy status og er god trening for yngre dommere.

Min egen dømming den dagen gikk ganske smertefritt bortsett fra ett unntak der jeg dømte blå waza-ari mens sekretariatet satte scoringen på hvit. Jeg gikk da fram og spurte assistentdommerne om det ikke var scoring for blå. De kjørte repetisjon på care-systemet og sa hvit. Da ble det hvit. Treneren protesterte etter kampen, og Franky sjekket enda en gang. Det skulle vært blå scoring. Jeg burde altså ha sett repetisjonen selv. Det var dumt.

Jeg hadde bestemt meg for å spise middag med resten av den norske gjengen, så da var det først en halvtime gange til hotellet for en dusj og klesskifte etterfulgt av retur pluss like langt i andre retningen. Det ble mørkt, men veien var snorbein, så min eneste bekymring var når jeg skulle ta av fra hovedveien innover til høyre hvor feriesenteret lå. Da jeg kom til veikrysset hvor jeg mente jeg burde ta av, ringte jeg Anne H. for en konsultasjon. Tabbe, jeg burde ha spurt en gutt eller mann som pr def har innebygd retningssans og kan lese kart. Nei, jeg skulle bare fortsette fram til jeg kom til en venstresving, og der skulle jeg ta av. Og riktig, GPSen viste en venstresving langt der framme. Fortsatt lystig til sinns og i bra tempo bar det i vei mot venstresvingen. Gatebelysningen var det slutt med, men det regnet tross alt ikke. Venstresvingen kom, og et svært skilt tårnet seg opp foran meg med teksten NEDERLAND og de gjeldende fartsgrensene i det landet.

Jeg kom da fram til slutt, riktignok en time senere enn planlagt, spiste en koselig middag med gjengen, tok en snartur innom Tyskland og Luxemburg på veien tilbake til hotellet og rakk toget tidlig mandag morgen. Ingen uventede togbyttinger, alt gikk formelig på skinner (ka-ching!!!) til Schipol, KLM var i rute, og jeg fikk et par timer på jobb på ettermiddagen mens utøverne deltok på treningsleiren i Lommel fram til onsdag middag.

En fin, nyttig og på mange måter lærerik tur. Skoene måtte få seg en halvsåling, men pytt pytt, litt svinn må man regne med.

I Lommel,
For Judoregion Vest og Norge
Harald Monsen


Publisert 28. november 2014, kl. 0:19 (sist oppdatert: 1. desember 2014, kl. 0:24) av Kristoffer Halmøy

Legg igjen en kommentar