Takk for meg

Vi har fått ny leder i Judo for fred (JFF), og selv om jeg fortsetter i styret, har jeg allikevel lyst til å skrive noen ord for å takke for meg som leder i JFF.

Etter 7 år som leder JFF innså jeg at det var på tide å la noen andre få sette seg i lederstolen. Det er på tide å la nye hoder ta over føringene og la ny krefter ta over roret. Jeg vil fortsette min JFF-karriere som styremedlem. Kontinuitet er også viktig for at en organisasjon skal lykkes, ikke bare nye ideer. Jeg håper jeg kan bidra med de erfaringer jeg har gjort, uten å bli en skeptisk grinebiter som sitter i en krok og sier at ”nei, men sånn gjorde vi ikke før…” Slik håper jeg at vi får både nytenkning og kontinuitet i det nye styret. Jeg har den aller største tillit til at de som nå har overtatt føringen i JFF er av riktig kaliber. Og for å bruke et litt gammelmodig uttrykk, så gleder det mitt hjerte å se nye krefter i sving med det jeg brenner for og har brent for så lenge!

Jeg sitter igjen med mange opplevelser, mange, delvis dyrkjøpte, erfaringer og ikke minst mange vennskap etter årene i JFF. Vennskapet med judoutøverne i Afghanistan er det som har vært den største drivkraften bak Judo for fred og det er også dette vennskapet som har vært min største motivasjon.

Det er mange som har gjort små og store jobber i og for og i forbindelse med Judo for fred. Det har vært mange styremedlemmer, mange frivillige Afghanistan-farere, mange som har tatt i mot afghanerne hjemme og på trening, mange som har gitt oss oppmuntrende tilbakemeldinger, mange som har gitt råd og tips og til og med noen som støtter oss økonomisk. Tusen takk til dere alle, - og for å nevne noen:

• Stig Traavik som startet det hele
  
• Nåværende og tidligere styremedlemmer: Alfredo Chinchilla, Cecilie Lille, Gøril Johansen, Vibeke Thiblin, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Linda Mari Holøien, Tone Solnørdal, Tore Kongshaug, Per-Einar Torbergsen, Nils Petter Rundhaug, Marit Øvstedal, Mathias Hansen
  
• Prosjektkoordinatorene i Afghanistan: Shafiq Eqrar, Farhad Hazrati, Atefa Hussaini
  
• Norge-farere: Atefa Hussai, Farhad Hazrati, Jawid Folad, Kambiz Naseer, Lina Aini, Shafiq Eqrar, Tafseer Siyapoosh, Friba Rezzay, Mr. Furmoli
  
• Afghanistan-farere: Alfredo Chinchilla, Ane Ofstad Presterud, Cecilie Lille, Gøril Johansen, Thomas Engebrethsen, Jon Brattlid, Vibeke Thiblin, Anders Levoll, Lars Kyllingsstad, Per-Einar Torbergsen, Torkel Guttormsen, Tone Solnørdal, Annette Hovrind, Kjetil Olsen, Kristian Marki Nordheim, Mathias Hansen, Lars Moland, Stig Atle Frey
  
• Andre som hjelper oss med styre og stell: Reidun Heiene, Johannes Hvaal Solberg, Ane Alterhaug, Kristoffer Halmøy
  
• Ekstraordinær innsats under Fredskorpset-prosjektet: Stig Atle Frey, Jessica Wåhlstedt, Mahdi Hassan Mouhoumed, Barry, Rosalie Evans
  
• NIH og da særlig Nina Khars
  
• Elisebeth Eikaas på fredssenteret
  
• Solidaritetsklubbene: Nesodden Judoklubb, Go Dai Judoklubb, Kragerø Judoklubb, NTNUI-Judogruppa, Elverum Judoklubb
  
• Støttemedlemmene våre
  
• og en rekke klubber og komiteer i NJF, Afghanistankomiteen, FN Sambandet Vest, Norad og Fredskorpset!!

Selv om JFF har hatt mange hjelpende hender, mange som støtter og mange som bidrar, er det allikevel et par stykker som har gjort mer enn de fleste, som har dratt det tyngste lasset og som har ofret mer av sin tid, sine penger og sin energi enn de andre. Vibeke Thiblin og Anders Levoll har gjort en større innsats enn det noen, kanskje bortsett fra meg, er klar over – og det har de gjort helt uten lønn, ære og berømmelse. Det eneste de får er en liten takk fra meg, og antakelig masser av oppspart lønn i himmelen. Anders har hele tiden tatt alle de styreoppgavene som ingen andre ville ha, har gjort dem nøye og ordentlig og har således sørget for at hjulene har gått rundt uten for mye knirking. Vibeke er den som har hatt de desidert største og tyngste arbeidsoppgavene. Hun har vært med i JFF siden starten og har helhjertet gått inn for å støtte opp om vår afghanske venner og de prosjektene vi har sammen med dem. Vibeke er en ”do’er” og har dessuten idrettsfaglig bakgrunn, noe som gjør at både kvaliteten og kvantiteten på arbeidet hun gjør er intet mindre enn imponerende! Vibeke tar aldri noe av æren selv, men jeg vet at det er nettopp hun som fortjener den mest.

Det har til tider vært frustrerende å jobbe med JFF. Kulturforskjeller og språkproblemer er krevende, men på ingen måte uoverkommelige. Judo, vennskap, respekt og en god dose velvilje er oppskriften vi har brukt – og den har fungert godt. Byråkrati er tidvis enda verre å hanskes med og det er ikke få timer vi har brukt på for eksempel å skrive Norad-søknader, Fredskorpset-rapproter, diverse budsjetter og regnskap eller skaffe visum til Afghanerne. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har blitt stadig verre. Dette går særlig utover jentene som får strengere og strengere bevegelsesrestriksjoner. Men frustrasjoner og problemer til tross, gjensidig vennskap og engasjement gjør det verdt å jobbe for og det gir oss også muligheten til å lykkes. Alt i alt er det de gode minnene som betyr mest: Den idrettsgleden som gatebarna og barnehjemsbarna viser, den stoltheten jentene viser når de får trene judo og den velkomsten vi får.

På tross av alt som gjøres her hjemme, er det afghanerne selv som, når alt kommer til alt, gjør den største jobben. Noen av dem vi samarbeider med i Afghanistan gjør en innstas som langt overgår vår. Det er lett for oss her hjemme og tenke at vi er snille og greie når vi gir litt av vår tid, noen av våre penger eller noen oppmuntrende ord til noen som trenger det. Etterpå klapper vi oss selv på brystet og går hjem til vår trygge tilværelse, men la oss aldri glemme dem som gjør den største jobben, de som står for den daglige driften. De som bor i usikkerheten. La oss aldri bli så selvgode at vi tror vi er blitt Mor Theresa bare vi klapper et fattig barn på skulderen. La oss fortsette å gjøre våre små gode gjerninger, for det nytter, men la det ikke gå oss til hodet.

----------------------------------

Publisert: 24/03-09 08:34 av
Les mer om publisering på judo.no

<< Tilbake