Norges Judoforbund

NJF tekst
Skriv ut artikkel

Judo for fred en uke i Kabul

Marit Øvstedal og Birgit Ryningen var en uke i Kabul fra 17-23. februar. Målet med oppholdet var å få besøkt alle JFF sine aktiviteter, se på dojoene vi har finansiert og møte judoutøvere…

Et besøk i Kabul inneholder ikke bare judo, men også mengder av tedrikking. F.v. Marit Øvstedal og Birgit Ryningen.

Et besøk i Kabul inneholder ikke bare judo, men også mengder av tedrikking. F.v. Marit Øvstedal og Birgit Ryningen.

Forberedelse til trening.

Forberedelse til trening.

Jentetrening hos Ministry of Education.

Jentetrening hos Ministry of Education.

En ganske optimistisk plan, men med program fra 7 om morgenen til 21 om kvelden, hver dag, kom vi omtrent i mål. Etter en slik hektisk uke har vi mye å rapportere hjem om, men for å begrense meg noe, så skal jeg kun ta for meg dojoene vi har bygget og skrive litt om dem.

JFF har finansiert (dvs Norad har finansiert) byggingen av fire dojoer i Kabul (og en i Mazar-e-Sharif): 3 mobile dojoer til Aschiana sentrene for gatebarn, 1 dojo til guttebarnehjemmet Tahi Maskan og en stor dojo for det Afghanske Judoforbundet.

Aschiana
Tidligere var gatebarnsenterene, Aschiana, stadig tvunget til å flytte på seg da de ikke eide egen tomt. De mobile dojoene ble designet og bygget av Shafiq Eqrar. Etter hans tragiske bortgang har Aschiana fått egen tomt og all aktiviteten har blitt flyttet til en permanent plassering med permanent dojo. Shafiq var primus motor for all judoaktiviteten på Aschiana sentrene, men etter hans bortgang har hans tidligere elever tatt ansvar og viderefører aktiviteten. JFF har lenge forsøkt å få til jentetrening på Aschiana sentrene, noe ledelsen har satt ned foten for frem til nå. I dag har endelig jentene også fått tilgang til judomattene og antallet jenter som ønsker å være med øker kraftig dag for dag. Trenerene på Aschiana, som selv var gatebarn, kjører på med trening etter trening og barna strømmer på.

Barna vi snakker med kan fortelle at etter at de begynte på judo føler de seg sterkere og friskere. De slåss ikke lengre med andre barn på gata og de har blitt flinkere til å hjelpe til hjemme. De fleste har mål om å vinne medaljer, men det er også noen av barna som sier at de vil bli judotrenere slik at de kan hjelpe andre barn når de selv blir voksne.

De mobile dojoene
Seinere er vi og besøker Support Children and Afghan Women in Need Organization (SCAWNO) hvor en av de mobile dojoene som opprinnelig var bygget for Aschiana nå står og er i full bruk. Her får vi også møte noen av mødrene til judobarna som trener på SCAWNO. De forteller at barna har blitt høfligere og mer hjelpsomme hjemme etter at de begynte på judo. De forteller også om judotreninger i stua med tanter, onkler, fettere, kusiner og søsken. Vi begynner å mistenke at barna og mødrene forteller oss hva vi ønsker å høre, men så sier en av de blå burkaene at hennes sønner går på judo og har lært å oppføre seg bedre, men hennes 7 (!!!) døtre får ikke lov til å bli med. To av dem er gift og de andre 5 må hjelpe til i huset. Hvem skal ellers gjøre husarbeid dersom jentene også får trene judo? Spør hun. Vi konstanterer at det er fortsatt mye igjen før jentene i Afghanistan får gjøre som de vil. Et annet problem dukket også opp da vi snakket med mødrene: Siden det er mangel på judodrakter, bytter barna på de judodraktene de har med den konsekvens at jentene trener i de samme gi-ene som guttene. Det var visst ikke bra, fikk vi vite.

Her tenker jeg det er på sin plass å takke alle dere der hjemme for alle judodraktene dere har kjøpt i forbindelse med julekortsalgene! Selv om barna deler på draktene, har nesten alle drakt når de er på trening, men siden det stadig er flere barn som vil trene judo (og det er stadig nye judoka som blir voksne og flinke nok til å være trenere) og de draktene som er i omløp blir hardt brukt, virker draktbehovet nesten utømmelig. Vi lover herved at vi skal fortsette med julekortsalget!

De to andre mobile dojoene som opprinnelig ble bygget til Aschianasentrene står nå på to forskjellige lokasjoner litt i utkanten av Kabul og blir brukt av lokale judoklubber. Litt restaurering bør til, legger vi merke til, men det er draktmangelen guttene nevner når vi spør om det er noe de vil fortelle. Mange kommer fra trange kår og en judodrakt er dyr og, strengt tatt, ikke livsnødvendig. Guttene forteller at de samler inn penger for å spleise på drakt til dem som ikke har råd til drakt selv. Det er ikke bare gatebarna som trenger drakter, skjønner vi.

Jentene
Det er ingen jentetrening i de to sistnevnte dojoene. Selv om mange jenter nå trener på både Aschiana, SCAWNO og på «Olympic» har jentene generelt fortsatt ekstra problemer. De får ikke alltid lov til å trene av familien. Det er ikke alle steder de får lov til å være. Om vinteren, når skolene stenger for tre måneder, må mange av dem bli hjemme. Ikke alle får lov til å trene med mannlige trenere. Og mange får ikke lov i det hele tatt. Lina har startet opp trening for jenter ved flere skoler og det fungerer bra. Der får de fleste jentene lov til å bli med. Hun har også fått igang et samarbeid med «Ministry of Education» og hun har en gruppe jenter som trener i deres lokaler. Kvinnelige judoressurser er gullstøv i Kabul. Det er ikke mange av dem og for de fleste afghanske judojenter ender livet på judomatta når de gifter seg (som ofte er tidlig). Det er en tung jobb å drive jenteaktivitet, men gleden til jentene som er på judomatta gjør at man fortsetter å slåss for jentenes frihet til å trene judo.

Guttebarnehjemmet
Dojoen som ble bygget for guttebarnehjemmet er i full bruk. Den har vært pusset opp en gang og er i ganske god stand. I likhet med de mobile dojoene har denne heller ingen varme eller kjølingsmulihghet, men det klager ingen over. Guttene som bor på barnehjemmet er stort sett henvist til et liv bak høye murer, piggtråd og bevæpnede vakter. De har sjelden mulighet til å se Kabul utenfor murene og de går til og med på skole innenfor barnehjemmets fire vegger. Judoaktiviteten er, ikke så overraskende, et kjærkomment tilskudd til livet bak murene. Farhad Hazrati som er koordinator, trener og byggherre for denne dojoen har stadig med seg noen av guttene på trening i «Olympic» for at de skal få kommet seg litt ut og få møte andre. Han rullerer på hvem som får være med og i snitt får guttene seg en tur til Olympic 1 eller kanskje 2 ganger i måneden.

Olympic
Dette bringer oss til den siste dojoen som har blitt finansiert av JFF/Norad, nemlig den store dojoen på Olympic. Afghan National Olympic Committee har gitt tomt til det Afghanske Judoforbundet (AJF) og JFF/Norad har finansiert mesteparten av byggingen (mange dugnadstimer og penger fra egen lomme måtte også til for å få ferdigstilt bygget). I dag er dojoen på «Olympic» AJFs stolthet. Med rette. Her har de treninger, konkurranser og møter. Her kan alle som har mulighet få trene og de har fellestreninger for alle judoklubbene, de har startet klubb cup og de holder kurs her. De har to sett med matter: Ett gammelt sett som er i bruk til vanlig og så har de fått ett konkurranseareal fra IJF som blir brukt til konkurransene. Det er viktig å passe på tingene sine!

Til slutt
Alt i alt var det en veldig positiv opplevelse å være tilbake i Kabul. Det vi gjør virker. Det lille vi bidrar med har stor effekt. JFF i Afghanistan består i dag ev en gjeng unge og ivrige judoutøvere med store mål og ambisjoner. Sikkerhetssituasjonen er selvfølgelig hele tiden et stort, svart spøkelse som henger over dem. Jentene har sine ekstra problemer. Gatebarna lever et tøft liv. Barnehjemsbarna er innestengt. De fleste har lite penger. Men alle trener de judo. De møtes på judomatta og ler, trener og svetter. Som om det ikke var verken krig eller sult utenfor dojoen. De sender også stor takk til norske judoutøvere. De takker for alle draktene. De takker for hjelp og støtte.


Publisert 18. mars 2014, kl. 16:26 (sist oppdatert: 22. desember 2014, kl. 16:37) av Kristoffer Halmøy

Legg igjen en kommentar