Norges Judoforbund

NJF tekst
Skriv ut artikkel

Judo for Fred på partnermøte!

Oscar Gulseth og Birgit Ryningen representerte Judo For Fred (JFF) under partnermøte med de Afghanske samarbeidspartnere i Dehli, mars 2017.

JFF fikk endelig avholdt sitt årlige partnermøte med Afghanerne, ett halvt år for seint denne gangen. Det er ikke lett å bo i Kabul for tida. Samtidig med at vestlig media mister interessen for den vedvarende, og stadig forverrede, situasjonen i Kabul, bor, lever og trener «våre» judoutøvere under stadig verre forhold.

Birgit og Oscar sammen med de Afghanske representantene.

Sikkerhetssituasjonen er «all time low». Stadig er det dødeligste måneden siden tidlig på 2000-tallet. Det blir gradvis verre og verre. Volden og terroren kryper nærmere og nærmere og inn i nabolagene, skoleveiene og treningslokalene hvor våre venner bor, går på skole og trener.

Massevis av judodrakter som norske utøvere har donert bort, ble gledelig tatt i mot i løpet av oppholdet med Afghanerne. Foto: Birgit Ryningen

Oscar gjennomfører førstehjelpskurs. FOTO: Birgit Ryningen

Oppi dette er judo og judotreningene ett viktig avbrekk. En frisone.
Et sted for vennskap, avkobling, mestring, fysisk fostring og nettverksbygging. Det er nå de trenger vår støtte, mer enn noen gang. Og det er nå våre budsjetter krymper og krymper. Både pga vekslingskurser, prisøkning i Kabul og et stadig økende antall barn som ønsker å trene judo. Men også direkte kutt i budsjettet fra NORAD via NIF. Sist fikk vi ett kutt på 10 % absolutt. Kort sagt, det er vanskelig å bo, trene og leve i Kabul for tiden.

Samtidig krever vi rapporter til gitte tider i standardformater og budsjetter, planer, regnskaper, skjemaer og «policies» for ditten og datten. De gjør så godt de kan og ofte er det ikke godt nok. Vi gjør også så godt vi kan, men føler at vi ikke strekker til. Vi krymper budsjettene samtidig som vi krever mer av dem.
Gitt denne settingen samt at vi må møtes i Delhi siden sikkerhetssituasjonen er så dårlig i Kabul at vi ikke kan dra dit og Afghanerne ikke får visum til Norge, skulle man tro at stemningen på et partnermøte skulle være litt dempet. Men slik var det ikke.

Afghanere er et prøvet folk, men humøret har de bevart. Humor, humør, glede over de gode tingene i livet og velvilje. Det er det som møter oss.
De presenterer prosjektene sine: Judo for gatebarn, judo for barnehjemsbarn, judo for gutter i et av fattigstrøkene utenfor Kabul.

De forteller at de prøver å få til jentetrening der, midt i Kabul. Det er mange jenter som trener judo i Kabul etterhvert. Begge sentrene for gatebarn har egne treninger for jenter. Det er jentetreninger på 4 skoler. Det er også treninger for «vanlige» barn. Det er trening for unge som ønske å komme på landslaget og det er trening for barn som prøver å forsørge seg selv og familien sin med å selge tyggis på gata og det er trening for jenter som vil vise at jenter kan, vil og må få lov.

Det er mange grunner til å trene judo. Og det er enda flere grunner dersom man bor i Kabul.

Vi hører om mangel på drakter og mangel på penger til mat etter trening. Hvordan skal gatebarna kunne trene judo uten mat?
Vi hører om mangel på penger til transport. Hvordan skal jentene komme seg på trening når de ikke har lov til å bevege seg utendørs?
Vi hører om mangel på transport for barnehjemsbarna. Hvordan skal de få bli med på stevne eller fellestrening når de ikke får lov til å bevege seg utenfor barnehjemmet?
Vi hører om mangel på penger til vedlikehold av dojoene, leie av lokale, lønn til hjelpetrenere som er aleneforsørgere for store familier, mangel på det mest. Vi kan ikke love noe. Vi lover bare at vi skal prøve, men vi vet at det er vanskeligere å vanskelige å få tak i penger.

Men vi snakker ikke bare om problemer.
Oscar gjennomfører førstehjelpskurs og vi rekker en kjapp sightseeing i Delhi. Og, ikke minst, vi rekker å spise på McDonalds. «We don’t have McDonalds in Afghanistan» sier de og spiser burger og pommes frites av hjertens lyst. Vi overleverer også drakter som ble samlet inn rett før avreise. De er allerede i godt bruk rundt forbi i Kabul.

Vi hadde ett kort møte. En lang reise for noen korte, men innholdsrike dager med våre gode venner. For det er det de er. Gode venner, og vi jobber sammen. Innenfor et system som ikke alltid virker fornuftig i et land der ingenting virker fornuftig, men vi har et felles mål;

Å gi barn og unge i Afghanistan en mulighet. Et fristed. Vennskap. Trening. Glede. Og det målet og vårt vennskap bringer oss sammen.

Lyst til å støtte Judo for Freds arbeid?
Gi ett bidrag til kontonummer: 1645.10.57514
Eller kjøp noe i vår nettbutikk: https://shop.spreadshirt.no/judoforfred/


Publisert 18. mai 2017, kl. 13:11 (sist oppdatert: 18. mai 2017, kl. 13:11) av Lill Merethe Tjeldvoll

Legg igjen en kommentar