På verdensbasis er det 70 millioner flyktninger. Vi tenker på dem som «de». De andre … Men de er ikke annerledes eller noe annet, de er en del av «vi». Dette gjelder ikke bare flyktninger, men det gjelder for eksempel fattige barn og døve barn også.
Judo i Lusaka
Jeg var i Lusaka, Zambia, 26. november til 1. desember. Der møtte jeg utøvere fra judoklubben «vår» i Meheba flyktiningeleir i Zambia og den nystartede judoklubben i Dzaleka flyktningeleir i Malawi. I tillegg hadde det Zambiske Judoforbundet offisiell åpning av sitt nystartede prosjekt, «judo for all» hvor de har startet judo for funksjonshemmede barn. Og som om ikke alt dette var nok, var vi også på vanlig trening og på trening for barn i Kayama, et av Lusakas fattigste og mest voldelige strøk.
Jeg var så heldig å være sammen med representanter fra det Zambiske Judoforbundet med presidenten, Alfred Foloko, i spissen og leder for Judo for Peace og kommunikasjonsansvarlige i IJF, Nicolas Messner.
På matta er vi alle like
Møtet med flyktningene fra Mehaba var preget av gjensynsglede. Det er alltid gøy å møte igjen judovenner, men et møte med flyktninger har også en trist undertone. De har mistet alt og prøver å bygge opp igjen et liv, men de er henvist til en flyktningeleir hvor de stort sett ikke har noen ting. De har ikke arbeidstillatelse eller pass. De drømmer om et nytt hjemland, men det er ingen som vil ta imot dem. De drømmer om å komme hjem, men det er kanskje enda mer urealistisk. De fleste blir værende i ingenmannsland, der livet er på vent, i flere tiår. Kanskje de aldri kommer seg ut derifra.
Ikke helt uventet har flyktningeleirene problemer med alkohol og kriminalitet. Judotreningen er for mange det eneste lyspunktet de har. Her kan de trene, mestre, få venner, le og bidra. Leirene er drevet av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Gift Mvulaz som jobber i leiren sier at etter at judotreningene startet i Meheba, har de sett store forandringer i holdninger, humør og giv blant de som trener og deres omgangskrets. Nå ber UNHCR det Zambiske Judoforbundet og JFF om å starte judo i flere flyktningeleirer.
Judo fro Peace i Det Internasjonale Judoforbundet har startet opp en judoklubb i Dzaleke flyktningeleir i Malawi. Noen av flyktningene derifra var også på matta i Lusaka da jeg var der. De forteller at de har matter, men ikke noe fast sted å trene. De bærer derfor mattene delvis langt for å få trene og om natta bytter de på å stå vakt ved mattene for at ingen skal ta dem. De ønsker seg en dojo … Til sammen er det nå 250 judoutøvere i Meheba og 150 i Dzaleka. Mange av dem uten drakt og det viser seg at utøverne fra Dzaleka også mangler mat, men de klager ikke og takker for at de fikk komme på trening i Lusaka.
Judo for døve barn
Barn med funksjonshemninger blir ofte forbundet med skam i Zambia. Mange tror det er smittsomt, og barna blir ofte gjemt bort. Det er derfor ekstra viktig å inkludere disse barna i judotreningene. Det er viktig å inkludere dem, gi dem en mulighet og være stolt av dem. Det Zambiske judoforbundet har startet med en gruppe med døve barn og smilene disse barna gir deg bare fordi man ser dem, treffer rett i hjerterota.
Noe annet som rørte meg var at flyktningene fra Mehaba og Dzaleka sammen med judoutøvere fra Lusaka hadde et energifullt judoshow for de døve barna og noen høye herrer med titler under den offisielle åpningen av «judo for all». Alfred holdt en tale hvor han poengterte at alle er velkomne i vår judofamilie. De funksjonshemmede barna har en like naturlig og stor plass på judomatta som alle andre.
Hold de unge borte fra gata
Siste post på programmet var å besøke en judoklubb i Kayama, et av Lusakas fattigste strøk. Siden mange av de som er involvert i det Zambiske Judoforbundet jobber i politiet, er det naturlig at de ønsker å drive med forebyggende arbeid i områder som er belastet med høy kriminalitet. Barna som er på trening her, har stort sett droppet ut av skolen og de har kriminelle forbilder. Sannsynligheten for at de selv ender opp i fattigdom og enten offer for eller utøver av kriminalitet er derfor stor. Judoens verdier og verdien av å ha noe å gå til, et alternativt nettverk og en arena for mestring vil kunne gjøre den store forskjellen for mange barn og unge som vokser opp i belastede strøk.
Vel hjemme
Jeg er vel hjemme, men det er noen minner som har brent seg fast. Den døve gutten med det utrolig store smilet, barna i fillete klær som ivrig viste frem det de kunne, gjensynsgleden til flyktningene. Vi er alle en del av en stor judofamilie og vi er alle like mye verdt.
Helt på tampen, vil jeg bare si at nesten ingen av de døve barna eller barna i Kayama hadde judodrakter. Nesten ingen av flyktningene har drakter heller. Spesielt mangler de barnedrakter. Så hvis du ønsker å bidra, kan du sette inn en slant eller to på kontoen vår: 1645.10.57514 eller Vippse til 12424.
Skrevet av Nicolas på IJF sine sider:
Les om Birgits tidligere opphold i Meheba.
Birgit Ryningen
Judo for fred